hits

november 2014

Vil kunnskapsministeren opprette en egen institusjon for mobbere?

Hyre og kunnskapsminister Torbjrn Re Isaksen har tatt til ordet for at lsningen p utfordringene rundt mobbing, er flytte mobberen til en annen skole. Hyre har i mange r hatt troen p dette forslaget. Jeg mener det er for lettvint og en kortsiktig lsning. For problemene rundt mobbing tar ikke slutt ved flytte personer rundt om p ulike skoler.

Hvilke skoler er det som skal ta i mot mobberne? Er det i dag de med lite mobbing, eller de med mye mobbing? Eller kanskje tenker kunnskapsministeren opprette en egen institusjon for mobbere? Problemet til kunnskapsministeren er vel nettopp det at dette ikke er helt gjennomtenkt. Hva er planen med flytte en elev som mobber til en annen skole? Hvilke oppflging fr han p den nye skolen som han ikke hadde p den gamle?

Kunnskapsministeren glemmer ogs en vesentlig ting, at mange av de som i dag er mobbere ofte ogs selv blir mobbet. Mange har vrt p begge sidene i denne saken. Retorisk er kanskje forslaget til Isaksen flott; den slemme mobberen skal flyttes, det er straffen. Men mobberne trenger faktisk ogs hjelp, og man lser ikke det med flytte rundt p de. Mobbing kan for mange vre en strategi for overleve sin egen hverdag. Det er viktig huske p at et barn som mobber og skal ivaretas. Og det gjres ikke ved flytte rundt p det. Jeg vil si det s sterkt at det er en ansvarsfraskrivelse fra Isaksen. For det er ikke slik at det er barnet i seg selv som er problemet. Det er miljet rundt, det kan vre bde skole og det kan ogs i mange tilfeller vre lreren og dessverre kan det ogs vre foreldre. Det er ikke slik at et barn er fdt som mobber, der er miljet rundt som former de. Og det starter tidlig.

Tiltak m inn allerede i barnehagen. Det handler om mer ressurser, kanskje srlig i form av kompetanse. Det handler om at barna fra tidlig alder lrer seg behandle hverandre med respekt, men for gjre det m ogs barna vre trygge p seg selv. Betydningen av ha venner, stille opp for hverandre og forst hverandres ulikheter er viktige verdier. Jeg har alltid vrt opptatt av at det verken er barnehage eller skole som skal st til ansvar for oppdragelsen av barna. Men de er viktige arenaer for blant annet oppdage om barna nettopp ikke har det s bra hjemme. Derfor er det viktig med mer kompetanse tidlig i lpet.

Skolen trenger ogs et lft nr det kommer til kompetanse rundt mobbing. Vi har i dag ftt flere digitale arenaer som gjr det enklere mobbe. Det gjr det ogs vanskeligere oppdage fordi det ikke foregr s penlyst, men i fora hvor det gr an ha anonyme brukere som for eksempel ask.fm. En side som etter min mening ikke bidrar med noe positivt. Den digitale verden har tatt av, og vrt nettvett henger dessverre langt etter. Det gjelder ikke bare barn og unge, de aller verste er kanskje de voksnes trang til lire ut av seg de mest hplse kommentarene. De som skal vre rollemodeller for dagens unge. Nr selv de svikter, s m det tas tak. Og regjeringen og et samlet storting m n ta tak for f til en nasjonal handlingsplan mot mobbing, og da ikke bare en plan fylt med ord, men mlrettede tiltak og styrking av ressurser i form av kompetanse.

Avslutningsvis advarer jeg igjen Isaksen om legge skylden over p mobberen. Det er ikke der problemet ligger.

Mobbeoffer

I flere r har jeg kjempet en psykisk kamp med meg selv for klare overvinne tankene om at jeg ikke er bra nok. Kommentarer, blikk og latter har preget min barndom og min ungdomstid. Flelsen av vre annerledes, flelsen av ikke vre som alle andre, flelsen av vre mislykket. Jeg klarte kontrollere disse flelsene takket vre en stttende familie, men ogs en helt fantastisk kontaktlrer, klassekamerater og en skole.

Mobbing har det alltid vrt i vrt samfunn, og det vil det kanskje ogs alltid vre. Men de siste rene har vi ftt flere arenaer som gjr det enklere mobbe. Den digitale verden har skutt fart, mens nettvettet vrt henger langt etter. Dessverre er det en trend som kan utvikle seg bli akseptert. Stygge kommentarer p ulike nettsamfunn om personer er noe man daglig opplever se. Vi blir liksom s mye tffere i trynet med en gang vi kommer oss bak en pc-skjerm.

Jeg er bekymret for fremtiden om det ikke n tas tak. Mobbing kan delegge mennesker, dessverre har det for mange gtt s langt at de velger ta sitt eget liv. Jeg har selv vrt langt nede, fundert over meningen med leve. Flelsen av vre annerledes enn alle andre var tff akseptere. Jeg klarte det, men jeg er jammen ikke sikker p om jeg hadde klart det hvis alle nettsamfunnene som i dag finnes fantes nr jeg gikk p barneskole og ungdomsskole.

Det som av enkelte skrives p nettsamfunnene er brutalt. Daglig ser jeg voksne mennesker lire ut av seg de mest hplse kommentarene om personer enten det er p facebook eller i ulike kommentarfelt p nettaviser. Det er synd si det, men de godt voksne er jammen meg ikke bedre en dagens unge. Og det er der frste brist kommer. Rollemodellene til dagens unge er frst og fremst foreldre og foresatte. Nr rollemodellene er de som oppfordrer til kommentarer som oppleves som mobbing har vi et problem.

Sndag arrangeres et fakkeltog i Troms og flere andre byer kl 16.00. Fakkeltog i lys av hjerteskjrende historier om mobbing i den norske skole, nsker vi belyse et av de viktigste og mest tabubelagte temaene vi har jobbe med i vrt samfunn. Sammen gr vi derfor i tog sndag for si klart nei til mobbing!

Nakenhet i Senterpartiet




En oppknappet dongerishorts kan ikke sammenlignes med full pupp!

Senterpartipolitiker kler av seg, og for si det snn: been there done that. At Lise-Marie Sommerstad tar slike bilder er ikke noe nytt, hun har hele tiden vrt pen om sin hobby som aktmodell. Og jeg synes bildene av henne er bde stilfulle og kunstneriske. Men nr media sammenligner hennes bilder med Senterungdommens kalender blir det feil.

For det frste var kalenderbildene s vidt lettkledde. En oppknappet dongerishorts kan ikke sammenlignes med full pupp.

For det andre var Senterungdommens kalender et stunt for f oppmerksomhet til bygda og vise frem sunn norsk bygdeungdom i naturskjnne bygdeomgivelser. Vi var pne om agendaen med kalenderen hele veien.

Og det er der sammenligningen slr sprekker. Det er her jeg mener at fokuset til Senterungdommens kalender skiller seg fra Lise-Maries bilder.

Ta for eksempel mine egne bilder i forbindelse med kalenderen. Jeg ville ta disse bildene for vise at det gr an ha et godt forhold til sin egen kropp selv om du ikke er normal. Selv om jeg har et skalt handicap s nsket jeg vise unge der ute at det ikke er til hinder for ha store ml i livet. Klart jeg gjennom min barndom har slitt med syn p egen kropp da jeg hele tiden har vrt mindre enn alle andre. Men min selvtillit ble ikke bygd opp gjennom kroppen min, den ble bygd opp gjennom gode venner og stttespillere som hadde troen p meg.

Det er dette jeg nsker rette fokus mot: unges psykiske helse, og vr oppgave som samfunn til verne de utsatte unge.

Jeg tror ikke unge der ute fr et bedre selvbilde eller et bedre forhold til kropp ved at folk kler av seg. Det er tft vre ung i dag. Presset p deg som ung er stort nr det bde gjelder utseende, kroppsfasong, resultater p skolen, kjpepress p klr og teknologi og s videre.

Og det skal vre tft. Men det gjelder ruste dagens unge til takle de utfordringene i fremtiden.

At unges psykiske helse utfordres av dette presset er tydelig, og det fokuseres mye p at det er synet p egen kropp som er en av de strste utfordringene. Kroppen er vr ytre rustning og finnes i mange fasonger og utgaver, men skinnet kan bedra. Og det er nettopp der poenget mitt er, kroppen br ikke bli det man dmmer folk etter.

Jeg har gjennom min barndom gjennomgtt et titalls operasjoner, noen mer alvorlig enn andre. Det er vanskelig beskrive, men disse operasjonene har ogs gjort meg tffere psykisk. Den fysiske smerten gjorde meg sterkere til takle den psykiske smerten i form av alle tankene som hele tiden var der og fortalte meg at jeg aldri kom til bli som alle andre. Det var meg selv og egne tanker som var den strste fienden.

Den fienden klarte jeg kvitte meg med, ved hjelp av trygge mennesker rundt meg. Jeg klarte akseptere at jeg aldri kom til bli hyere. Resultatet av den aksepten er en mer selvsikker jente som ikke bryr seg s veldig mye om hva andre sier. Ei jente som smiler nr barn spr hvorfor jeg er s lita, i stedet for ei som gjemmer seg bak butikkhyllene hver gang hun ser et barn. Ei jente som p sosiale medier ikke untagger alle bilder av seg selv i helfigur, men som n synes det er greit at hele verden ser at jeg bare rager 142 cm over bakken.

Jeg har vrt den jenta som slet psykisk i mange r, men som klarte kontrollere de tankene. Det er det jeg nsker viderefre til dagens unge. Presset p dem er stort. Presset skal vre der, det er det som fr oss til levere. Men det er vi som medmennesker som m hjelpe folk til takle det presset, og ikke hele tiden fortsette dmme menneskeverd etter utseende.