Sanneringsreformen til Sanner er i ferd med å slå sprekker!

Det har vært mange blåmandager for Jan Tore Sanner og regjeringen den siste tiden. Folkeavstemningene går ikke slik de hadde håpet. 

Svaret til de aller fleste er nei! Intensjonsavtalene de er pålagt å skrive i frykt for å bli straffet om de ikke gjør det er nå i ferd med å skrinlegges. Intensjonsavtalene kommunene har brukt flere hundre tusen kroner på. Eller tvangsforlovelsen som jeg kaller det. 

Folkeavstemningene er heller ikke Sanner så opptatt av, for gjentatte ganger når kommuner gjennom folkeavstemning har sagt nei, har han poengtert at det er Stortinget som tar den siste avgjørelsen. Det vitner om en arroganse mot folket han styrer for. En arroganse som ikke bør høre hjemme i norsk politikk og demokrati.

De aller fleste kommuner som har hatt folkeavstemning sier klart nei. Valgdeltakelsen i noen av de er beklagelisvis litt lav, men det bør ikke være et argument FOR kommunesammenslåing. Vi kan også diskutere valgdeltakelsen i stortingsvalget i 2013, uten at det får konsekvenser for hvem som sitter i regjering. Som en nasjon hvor demokratiet er en grunnleggende viktig bærebjelke bør meningen til de som stemmer ha mye mer å si enn å skulle synse om hva de som velger å bli hjemme i sofan mener. 

Analysen om hvorfor de sier nei tror jeg er ganske enkel. Argumentasjonen til Sanner og regjeringen slår sprekker. Truslene de har kommet med angående kutt i overføringer til kommunene blir ikke tatt på alvor lenger, heldigvis! Kanskje fordi folk nå vet det er et Stortingsvalg om ikke lenge hvor Senterpartiet har lovet å skrinlegge hele kommunereformen om vi kommer i styringspossisjon. Et stortingsvalg jeg håper den massive sentralseringa denne regjeringa driver med blir hovedtema! 

For grunnlaget denne nasjonen er bygget opp på er en politikk hvor vi skal ha like muligheter uansett hvor vi velger å bo. Det er mye av suksessen til dette landet. Det meste av verdiskapningen skjer ute i distriktet, mens papirflyttingen skjer i de største byene.

Argumentasjon til Sanner om at jo større alt blir jo bedre blir det er ikke troverdig, og det er nettopp troverdigheten som er hans største problem. Å tro at feks de små kommunene rundt Tromsø vil få det bedre ved at det er kommunepolitikerene på rådhuset i sentrum av Tromsø så skal bestemme over hvordan utviklingen der skal bli er naivt. Og resultanene fra forrige kommunesammenslåing er en god fasit. Tidligere Ulfjord Kommune, nå som en utkant i Tromsø hadde 2000 innbyggere og er nå redusert til bare noen få hundre. Fasiten ligger der, og den er SENTRALISERING. 

Jeg skal si meg enig med Sanner i en ting og det er at innholdet er det viktigste. Men spørsmålet er om innholdet blir det samme uten kommunegrenser?

Vil skoler, barnehager og viktige grunnleggende helsetilbud ligge nært de som trenger det? Eller vil de som forslaget fra regjeringen i feks Skattekontorer, Nav-kontorer, politidistrikt og lokalsykehus flyttes til de største byene? Svaret er enkelt, det er Ja. Og det der vi jo at de også trufer gjennom. En horribel sentraliseringspolitikk, eller skal vi kalle det SANNNERingspolitikk? 

Skal man få til en vellykket prosess med kommunesammenslåinger, som vil få stor innvirkning på innbyggernes hverdag, er man helt avhengig av å ha folket med seg. Det har ikke Sanner, for folket ser ingen fordeler med Sanners reform. De har gjennomskuet at dette er en reform for stordrift og sentralisering, og ikke en reform for bedre skole, barnehager og eldreomsorg

Hvorfor er kommunegrensen viktigere for de små kommunene enn de store?

Svaret er enkelt. Vi har sett det i mange tilfeller, men en gang det kommer en STOR-kommune vil det i løpet av få år bli en massiv sentralisering. Vi har sett det i Tromsø, hvor distriktene i Tromsø er blitt rammet av nedlagte barnehager og skoler. I byen bryr folk seg nødvendigvis om spørsmålet, fordi de ikke er deres barnehage, skole eller eldrehjem som blir berørt.  

Men spør folk i distriktet i Tromsø om de ønsker at distriktet rundt Tromsø skal bli enda større. Jeg tror svaret vil være nei.  

Kommunegrenser er demokrati, det er fordeling av makt og det gjør også at interesser til folk ute i distriktet blir ivaretatt. Vi må ha grunnleggende tilbud til alle innbyggerne i dette landet, slik at det er mulig å bo i distriktet og drive små bedrifter som står for det meste av vår verdiskapning.  

Tvangssammenslåing som virkemiddel er et arrogant syn på lokalbefolkningen, og indikerer en bedrevitende holdning hos politikere. Store enheter drukner demokratiet og ikke minst den lokale verdiskapningen. Et slikt Norge vil ikke vi ha. Vi vil ha et Norge med bosetning fra sør til nord, et levende land der alle blir hørt.

hits