hits

Nakenhet i Senterpartiet

kommentarer




En oppknappet dongerishorts kan ikke sammenlignes med full pupp!

Senterpartipolitiker kler av seg, og for å si det sånn:  been there done that. At Lise-Marie Sommerstad tar slike bilder er ikke noe nytt, hun har hele tiden vært åpen om sin hobby som aktmodell. Og jeg synes bildene av henne er både stilfulle og kunstneriske. Men når media sammenligner hennes bilder med Senterungdommens kalender blir det feil. 

For det første var kalenderbildene så vidt lettkledde. En oppknappet dongerishorts kan ikke sammenlignes med full pupp.

For det andre var Senterungdommens kalender et stunt for å få oppmerksomhet til bygda og vise  frem sunn norsk bygdeungdom i naturskjønne bygdeomgivelser. Vi var åpne om agendaen med kalenderen hele veien. 

Og det er der sammenligningen slår sprekker.  Det er her jeg mener at fokuset til Senterungdommens kalender skiller seg fra Lise-Maries bilder. 

Ta for eksempel mine egne bilder i forbindelse med kalenderen. Jeg ville ta disse bildene for å vise at det går an å ha et godt forhold til sin egen kropp selv om du ikke er «normal». Selv om jeg har et såkalt handicap så ønsket jeg å vise unge der ute at det ikke er til hinder for å ha store mål i livet. Klart jeg gjennom min barndom har slitt med syn på egen kropp da jeg hele tiden har vært mindre enn alle andre. Men min selvtillit ble ikke bygd opp gjennom kroppen min, den ble bygd opp gjennom gode venner og støttespillere som hadde troen på meg.

Det er dette jeg ønsker å rette fokus mot: unges psykiske helse, og vår oppgave som samfunn til å verne de utsatte unge. 

Jeg tror ikke unge der ute får et bedre selvbilde eller et bedre forhold til kropp ved at folk kler av seg.  Det er tøft å være ung i dag. Presset på deg som ung er stort når det både gjelder utseende, kroppsfasong, resultater på skolen, kjøpepress på klær og teknologi og så videre. 

Og det skal være tøft. Men det gjelder å ruste dagens unge til å takle de utfordringene i fremtiden. 

At unges psykiske helse utfordres av dette presset er tydelig, og det fokuseres mye på at det er synet på egen kropp som er en av de største utfordringene. Kroppen er vår ytre rustning og finnes i mange fasonger og utgaver, men skinnet kan bedra. Og det er nettopp der poenget mitt er, kroppen bør ikke bli det man dømmer folk etter.

Jeg har gjennom min barndom gjennomgått et titalls operasjoner, noen mer alvorlig enn andre. Det er vanskelig å beskrive, men disse operasjonene har også gjort meg tøffere psykisk. Den fysiske smerten gjorde meg sterkere til å takle den psykiske smerten i form av alle tankene som hele tiden var der og fortalte meg at jeg aldri kom til å bli som alle andre. Det var meg selv og egne tanker som var den største fienden.

Den fienden klarte jeg å kvitte meg med, ved hjelp av trygge mennesker rundt meg. Jeg klarte å akseptere at jeg aldri kom til å bli høyere. Resultatet av den aksepten er en mer selvsikker jente som ikke bryr seg så veldig mye om hva andre sier. Ei jente som smiler når barn spør hvorfor jeg er så lita, i stedet for ei som gjemmer seg bak butikkhyllene hver gang hun ser et barn. Ei jente som på sosiale medier ikke «untagger» alle bilder av seg selv i helfigur, men som nå synes det er greit at hele verden ser at jeg bare rager 142 cm over bakken. 

Jeg har vært den jenta som slet psykisk i mange år, men som klarte kontrollere de tankene. Det er det jeg ønsker å videreføre til dagens unge. Presset på dem er stort. Presset skal være der, det er det som får oss til å levere. Men det er vi som medmennesker som må hjelpe folk til å takle det presset, og ikke hele tiden fortsette å dømme menneskeverd etter utseende.