hits

Nye valg og nye retninger!

kommentarer

 
Valgresultatene fra de 20 siste årene starter med et godt utgangspunkt for Senterpartiet i rekordåret 1993, men årene etter viser en nedadgående trend både på nasjonalt og lokalt plan. Siden 1993 har Senterpartiet vært 11 år i regjering, men det gir ikke særlig positive utslag for oppslutningen i valgene. I 2013 fikk Senterpartiet et av sitt verste valgresultat noensinne med 5,5% og 10 mandater på stortinget. Av de ti, så var det små marginer som sikret flere av de.


Tidenes verste valgresultat ble feiret med en god fest i Senterpartiet. Det var lettelse og ikke et behov for selvransakelse som preget Senterpartiet etter vi fikk stadfestet valgresultatet. Flere sentrale personer i partiet har gjentatt budskapet om at det kunne gått verre den siste uken, og tallene viser akkurat det. Problemet er at denne tankegangen er det som gjør at Senterpartiet ikke har evnet å reise kjerringa igjen siden 1993. Det tenkes ikke nytt, og det legges lokk på at partiet stadig blir mindre. I noen anledninger undres jeg på om det har blitt viktigere å havne i posisjon enn å øke oppslutningen. Hvor små skal vi bli før noen tar tak? Jeg undrer meg om vi må under sperregrensa for å i det hele tatt ta fremtiden til partiet på alvor.

Det eneste som er verdt å feire er muligheten til å komme oss ut av det rødgrønne samarbeidet, og særlig å komme seg løs fra SV. Ikke fordi Senterpartiet ikke har fått til noe i samarbeidet, men fordi vi har måtte inngå kompromisser i en del saker som er langt fra Senterpartiets egentlige næringsprofil. Senterpartiets gjennomslag har druknet i rødgrønne kompromisser. Etter åtte år har kompromissene skapt en utydelig profil for partiet i kjernesaker som tidligere har engasjert en større del av Norges befolkning. Fra nå av må Senterpartiet få frem sine grunnleggende verdier og de sentrumsorienterte standpunkt. Det kler ikke Senterpartiet å måtte gå med på at færre frivillige organisasjoner og små bedrifter skal kunne tilby rusomsorg, helse- og barnevernstjenester, når vårt grunnleggende mål handler om å gi folk gode helsetjenester uansett hvor i landet de bor - og ikke om hvem som tilbyr tjenesten.

I valgkampen ble Senterpartiet alt for smal i formidlingen av politikken. Vi må komme ut av boblen hvor vi kun blir ansett for å være et parti for distrikt og landbruk. Vi er så mye mer enn dette og skal vi komme oss ut av boblen vår må vi ta tilbake næringsprofilen vår. Det handler om at man hverken har stats- eller markedsfrykt, men at man ser at en fornuftig kombinasjon av - og balanse mellom privat og offentlig er det beste grunnlaget. Det handler om at man verdsetter privat initiativ, nyskaping og gründerånd, at man kjemper for at småbedrifter og selvstendig næringsdrivende ikke skal ha dårligere vilkår enn andre. Vi har ikke vært helt der de siste årene.

Det handler om å aktivt fronte et natur- og miljøsyn som ser positivt på at naturen brukes. En miljøpolitikk som satser på fornybar energi med konkrete utslippsreduksjoner som mål og bærekraftig bruk med sterk lokal påvirkning. Ikke kamp for osteklokkevern og museumsstatus for distriktsområder med viktige naturressurser. Sentrumsverdiene handler i bunn og grunn om at samfunnet skal bygges nedenfra, at folkestyret har utgangspunkt i nettopp folket, og ikke den allmektige staten. Det handler om å kjempe for at folk skal bestemme mer selv der de bor, på bekostning av sentralmakt og byråkrati.
Men disse tankene har man ropt om i Senterpartiet i flere år. Uten å bli tatt på alvor. Som fersk leder av Senterungdommen avtalte jeg et møte med den noe borgelige tenketanken Civita. En tenketank jeg tror vi kunne lært av, uten at vi blindt skulle høre på deres budskap. Det ble et alvorlig ramaskrik av dette på partikontoret, og da skjønte jeg at nye tanker med dreining mot høyresiden har blitt farlig i Senterpartiet. Vi ble blitt låst til venstresiden i det rødgrønne samarbeidet.

Senterpartiet skal være et sentrumsparti som kan samarbeide til både høyre og venstre. For at denne posisjonen skal være relevant må vi vokse utover det velgergrunnlaget vi har i dag. Veien til videre vekst ligger i å være en tydeligere stemme for de sentrumsverdiene som skiller oss fra våre samarbeidspartnere. Selv om vi skal være motstrøms i en del saker, trenger vi ikke å gå så mye mot strømmen at vi frastøter oss fremtidens velgere.

Jeg har ledet Senterungdommen de to siste årene, og har vært aktiv i Sentralstyret i Senterungdommen de fire siste årene. Det har vært noen av mine mest innholdsrike år, men samtidig har jeg sett en organisasjon som jeg føler ikke tar utfordringene dette partiet står ovenfor på alvor. Valgnederlagene de siste årene bør være en vekker for organisasjonen. Først og fremst sentralt, for det er lokallagene og fylkeslagene som har står på i enhver valgkamp og det skal de virkelig ha skryt for. Etter to år i Senterungdommen føler jeg at jeg har gjort mitt for å prøve å dreie organisasjonen mer mot en næringsvennlig side, uten å lykkes særlig. Alle disse momentene på toppen av manglende motivasjon, gjør at jeg nå velger å ikke ta gjenvalg som leder av Senterungdommen. Det å være leder i Senterungdommen har vært mine to mest lærerrike år på både godt og vondt. Jeg er så ufattelig glad i den organisasjonen, det blir derfor veldig vemodig å gi seg nå. Beslutning er nøye gjennomtenkt, og jeg har kommet frem til at det er det beste for Senterungdommen at de får en ny ledelse.