Valgfrihet til å selv slå sammen kommuner!

Hvor mange kommuner skal Norge ha? Debatten om tvangssammenslåing er i gang igjen. Frp og Høyre tar til ordet for å halvere antall kommuner i Norge ved bruk av tvang. Senterungdommen er for sammenslåing så lenge kommunene selv ønsker det. Det er innbyggerne selv som eventuelt skal ta avgjørelsen, uten innblanding fra myndighetene. At FrP og Høyre skal låse seg inn på Stortinget å tegne et nytt kommunekart er et slag mot lokaldemokratiet. Enda mer frustrerende er det å høre Høyre og FrP bruke ordet valgfrihet i en hver setning når det kommer til politiske budskap, hvor ble valgfriheten av i kommunesammenslåingsdebatten?

Det er skuffende at sentrale FrP- og høyrepolitikere vil overstyre lokaldemokratiet. Det er et paradoks å gå inn for tvangssammenslåing, og samtidig stå sterkt på liberale verdier om mindre statlig styring. For dette handler om lokaldemokrati. Tvangssammenslåing er et slag mot en av de viktige grunnverdiene som velferdsstaten Norge er bygd opp på - beslutninger skal tas nærmest den det gjelder. Å være mot sammenslåing kan også være selvmotsigende. Vi skal ikke tvinge folk til desentralisering. Derfor er det viktig igjen å presisere at det er tvang vi er imot.

Ingen kommuneversting

Norge er ingen «kommuneversting», slik de borgelige prøver å fremstille det. Frankrike har 22 fylker, men over 36 000 kommuner. Omfattende sammenslåinger har flere ganger blitt forsøkt gjennomført, men blitt stanset lokalt hver gang. Dette indikerer at det er innbyggerne i hver enkelt kommune som har de beste forutsetningene for å beslutte sammenslåing, nettopp fordi det er de som vet hvor skoen trykker.

Frp/Høyre sammenligner norsk kommunestruktur med våre naboland. De argumenterer med at vi har dobbelt så mange kommuner som Sverige og Danmark til sammen, og det er tydelig at de ønsker tilsvarende reduksjon. Senterungdommen mener Frp/Høyres tilnærming til dette spørsmålet er grunnleggende feil.
Sverige har vært preget av en svært liberal sentraliseringspolitikk. Dette gikk hardt utover kommunestrukturen, og medførte en reduksjon i antall kommuner fra 1000 til dagens nivå mellom 1952 til 1974. Konsekvensen av dette er at kun 10 % av den svenske befolkningen bor nord for Stockholm i dag - det finnes ingen reelle valgmuligheter. Sagt med andre ord; store deler av Sverige ligger øde og ubrukt, og vi må stille oss spørsmålet: er det et slikt Norge vi ønsker?; en stat som med tvang styrer folk inn til sentrale strøk og gjør at 90 % av befolkningen skal bo på østlandet?

Den danske fiaskoen

Som kjent har Danmark gjennomført en omfattende kommunereform. I 2007 ble antallet kommuner redusert fra 271 til 98, i håp om å redusere byråkratiet og rasjonalisere offentlig sektor. En evaluering utarbeidet av revisjons- og rådgivingsbyrået Deloitte viser imidlertid at resultatet er det stikk motsatte. I stedet for færre byråkrater, har danske kommuner fått flere.
I september 2008 fremla Deloitte rapporten «Kommunalreformens effekter», der virkningene av reformen ble gjenomgått. Rapporten var knusende. I stedet for en reduksjon i antall administrative årsverk i kommunene, sitter Danmark igjen med 1650 flere administrativt ansatte etter kommunereformen. De samlede utgiftene til administrasjon økte med 920 millioner kroner. Målet var altså mindre byråkrati

Det er ikke størrelsen det kommer an på

Direktoratet for forvaltning og IKT gjennomførte i fjor en undersøkelse hvor de spurte 12.000 nordmenn om tilfredsheten med kommunale tjenester som helse og skole. Resultatet var entydig. De som bor i kommuner med under 5000 innbyggere er mest fornøyd. Minst fornøyd, derimot, er innbyggerne i landets fire største byer. Mens de store kommunene leder på samferdsel og jobbmuligheter, gjør de små det best på kjerneoppgavene oppvekst og omsorg. Dette viser altså at man ikke kan sette likhetstegn mellom sammenslåing og kvalitet. Politikernes aller viktigste oppgave skal være å sikre innbyggerne et trygt og stabilt velferdstilbud.

Frivillighet - best for alle parter

Sammenslåing med bruk av tvang møter motstand i folket. "Symbolske" folkeavstemninger som har vært avholdt, blir sjelden eller aldri tatt hensyn til. Ordninger som ikke har dekning i folkeviljen skal ikke gjennomføres. Vi må også huske at Norge er et langstakt land, som i seg selv vil vanskeliggjøre for store endringer. Frivillig sammenslåing er det beste alternativet. Vi har sett gode eksempler som Kristiansand og Frei, og Inderøy og Mosvik. Begge hadde senterpartiordførere ved sammenslåingen.
Det lukter sentralisering av dette forslaget. Tvangssammenslåing vitner om et arrogant syn på lokalbefolkningen, og indikerer en bedrevitende holdning hos politikerne. Store enheter drukner demokratiet. Et slikt Norge vil ikke Senterungdommen ha. Vi vil ha et Norge med bosetning fra sør til nord, et levende land der alle blir hørt.
hits