Debatten bør ikke handle om uskyldige barn i burkini!

En skole på Finnsnes har tillatt «burkini» i svømmeundervisningen. Da blir det rabalder i FrP, og nå skal de forby dette i norske svømmehaller.

Ærlig talt. Dette må jeg si er et politisk spill fra FrP sin side, og vitner mer om en manglende innsikt i hva som i dag er realiteten. At jenter i svømmeundervisningen har dekt seg til grunnet religiøse hensyn er ikke noe nytt. Enkelte har gjort det med plagg de selv har laget, enten tights eller andre dekkende «vanlige» klær. Det som nå er nytt, er at det er laget en «burkini» som er tilpasset å kunne svømme i, både i stoff og utforming. Det må da være bra?

Jeg skal innrømme at debatten er langt fra svart/hvit, det er utfordrende religiøse syn på kropp og kvinner som kan diskuteres. Men dette er ikke noe nytt som har dukket opp ved oppfinnelse av burkinien. Det må jobbes med holdninger, og det gjøres ikke ved forbud. Med et forbud vil man sette barna opp mot sine foreldre i kampen for å få lov å delta i svømmeunderviningen. Ved å forby dekkende plagg i svømmeunderviningen fratar vi unge jenter en mulighet de ikke ville hatt om det ikke fantes alternative løsninger til badetøy.

Mange drar frem et poeng om at å tillate dekkende plagg i svømmeunderviningen er dårlig integreringspolitikk. Men er det god integrering å risikere at unge jenter ikke får delta i svømmeundervisningen? Integrering handler ikke etter mitt syn om å stille i likt badetøy i svømmeundervisningen, det handler om å ha muligheten til å være med på sosiale aktiviteter.

Man kan ikke forby alt man ikke liker, problemene blir ikke løst av den grunn. Om man forbyr burkini setter man unge uskyldige jenter ut av svømmeundervisningen. Og jeg skulle også ønske at alle kropper ble akseptert for de de er, uansett kjønn form eller farge. Men der er vi ikke i dag, og da må vi løse utfordringene med det utgangspunktet.

De som ikke har hatt heldekkende plagg å svømme i, har i mange tilfeller droppet svømmeundervisningen. Noe jeg mener er svært uheldig. Vi bor i et land med mye hav og vann, dessverre også en del drukningsulykker grunnet manglende svømmeferdigheter.  Det bør være et mål å lære alle å svømme, og da også de med en annen religion.

Jeg kan være enig i at når du kommer til Norge så skal de tilpasse deg det norske samfunnet. Men det gjør du ikke ved å forby «burkini» og tvinge alle til å gå i bikini eller badedrakt.

Jeg merker meg at man kaller heldekkende plagg i svømmeundervisningen en seksualisering av småjenter, men spørsmålet kan også stilles til de jentene som stiller opp i små bikinier. Jeg tenker det viktigste målet må være at jentene lærer seg å svømme, og ikke hva de har på seg når de svømmer. La det være bikini, burkini, badedrakt eller for den saksskyld våtdrakt. Dette kjære FrP, er en stor storm i et vannglass jeg mener dere som regjeringsparti bør holde dere for gode til. Det dere gjør er å bruke små uskyldige barn i en debatt som er større enn en debatt om hva du velger å bade i.

Så ønsker jeg også å stille spm om hva der er man skal forby? Om en jente velger å bade i heldekkende plagg eller for den saks skyld våtdrakt, skal hun da ikke få stille opp i svømmetimen?  Det er heller ingen lovhjemler i opplæringsloven for et generelt forbud i skolen. Skolen har et ansvar om å tilby svømmeundervisning, og skal da ikke henge seg opp i hva jentene velger å bade i.

FrP er bekymret for at barn har på seg noe annet en bikini når de skal lære seg å svømme. Jeg er bekymret for at et økende antall barn med innvandrerbakgrunn ikke kan svømme. Vi har sett mange ulykker i vannet som kunne vært unngått om barna hadde kunnet svømme. Jeg mener det er tvingende nødvendig med svømmeopplæring for alle barn, uansett religiøs og kulturell bakgrunn. Vår oppgave er å legge til rette for at barna skal ha et godt svømmetilbud, og ikke henge seg oss i hva de har på seg.

Det er også betimelig å spørre om hva forskjellen er på å la jenter lære å svømme i burkini, og alle de tiltak som er innført rundt om i Norge hvor jenter enten slipper å dusje eller  dusjer med klær på fordi de er flaue av kroppen sin og ikke vil vise den fram?  Dette er tiltak som er nødvendig, fordi alternativet er at de ikke lærer seg å svømme. 

Så til slutt;

Dette er og bør ikke være en debatt for eller mot islam. Det er urettferdig ovenfor de jentene dette handler om.

 

Sandra Borch

Senterpartiet

Sanneringsreformen til Sanner er i ferd med å slå sprekker!

Det har vært mange blåmandager for Jan Tore Sanner og regjeringen den siste tiden. Folkeavstemningene går ikke slik de hadde håpet. 

Svaret til de aller fleste er nei! Intensjonsavtalene de er pålagt å skrive i frykt for å bli straffet om de ikke gjør det er nå i ferd med å skrinlegges. Intensjonsavtalene kommunene har brukt flere hundre tusen kroner på. Eller tvangsforlovelsen som jeg kaller det. 

Folkeavstemningene er heller ikke Sanner så opptatt av, for gjentatte ganger når kommuner gjennom folkeavstemning har sagt nei, har han poengtert at det er Stortinget som tar den siste avgjørelsen. Det vitner om en arroganse mot folket han styrer for. En arroganse som ikke bør høre hjemme i norsk politikk og demokrati.

De aller fleste kommuner som har hatt folkeavstemning sier klart nei. Valgdeltakelsen i noen av de er beklagelisvis litt lav, men det bør ikke være et argument FOR kommunesammenslåing. Vi kan også diskutere valgdeltakelsen i stortingsvalget i 2013, uten at det får konsekvenser for hvem som sitter i regjering. Som en nasjon hvor demokratiet er en grunnleggende viktig bærebjelke bør meningen til de som stemmer ha mye mer å si enn å skulle synse om hva de som velger å bli hjemme i sofan mener. 

Analysen om hvorfor de sier nei tror jeg er ganske enkel. Argumentasjonen til Sanner og regjeringen slår sprekker. Truslene de har kommet med angående kutt i overføringer til kommunene blir ikke tatt på alvor lenger, heldigvis! Kanskje fordi folk nå vet det er et Stortingsvalg om ikke lenge hvor Senterpartiet har lovet å skrinlegge hele kommunereformen om vi kommer i styringspossisjon. Et stortingsvalg jeg håper den massive sentralseringa denne regjeringa driver med blir hovedtema! 

For grunnlaget denne nasjonen er bygget opp på er en politikk hvor vi skal ha like muligheter uansett hvor vi velger å bo. Det er mye av suksessen til dette landet. Det meste av verdiskapningen skjer ute i distriktet, mens papirflyttingen skjer i de største byene.

Argumentasjon til Sanner om at jo større alt blir jo bedre blir det er ikke troverdig, og det er nettopp troverdigheten som er hans største problem. Å tro at feks de små kommunene rundt Tromsø vil få det bedre ved at det er kommunepolitikerene på rådhuset i sentrum av Tromsø så skal bestemme over hvordan utviklingen der skal bli er naivt. Og resultanene fra forrige kommunesammenslåing er en god fasit. Tidligere Ulfjord Kommune, nå som en utkant i Tromsø hadde 2000 innbyggere og er nå redusert til bare noen få hundre. Fasiten ligger der, og den er SENTRALISERING. 

Jeg skal si meg enig med Sanner i en ting og det er at innholdet er det viktigste. Men spørsmålet er om innholdet blir det samme uten kommunegrenser?

Vil skoler, barnehager og viktige grunnleggende helsetilbud ligge nært de som trenger det? Eller vil de som forslaget fra regjeringen i feks Skattekontorer, Nav-kontorer, politidistrikt og lokalsykehus flyttes til de største byene? Svaret er enkelt, det er Ja. Og det der vi jo at de også trufer gjennom. En horribel sentraliseringspolitikk, eller skal vi kalle det SANNNERingspolitikk? 

Skal man få til en vellykket prosess med kommunesammenslåinger, som vil få stor innvirkning på innbyggernes hverdag, er man helt avhengig av å ha folket med seg. Det har ikke Sanner, for folket ser ingen fordeler med Sanners reform. De har gjennomskuet at dette er en reform for stordrift og sentralisering, og ikke en reform for bedre skole, barnehager og eldreomsorg

Hvorfor er kommunegrensen viktigere for de små kommunene enn de store?

Svaret er enkelt. Vi har sett det i mange tilfeller, men en gang det kommer en STOR-kommune vil det i løpet av få år bli en massiv sentralisering. Vi har sett det i Tromsø, hvor distriktene i Tromsø er blitt rammet av nedlagte barnehager og skoler. I byen bryr folk seg nødvendigvis om spørsmålet, fordi de ikke er deres barnehage, skole eller eldrehjem som blir berørt.  

Men spør folk i distriktet i Tromsø om de ønsker at distriktet rundt Tromsø skal bli enda større. Jeg tror svaret vil være nei.  

Kommunegrenser er demokrati, det er fordeling av makt og det gjør også at interesser til folk ute i distriktet blir ivaretatt. Vi må ha grunnleggende tilbud til alle innbyggerne i dette landet, slik at det er mulig å bo i distriktet og drive små bedrifter som står for det meste av vår verdiskapning.  

Tvangssammenslåing som virkemiddel er et arrogant syn på lokalbefolkningen, og indikerer en bedrevitende holdning hos politikere. Store enheter drukner demokratiet og ikke minst den lokale verdiskapningen. Et slikt Norge vil ikke vi ha. Vi vil ha et Norge med bosetning fra sør til nord, et levende land der alle blir hørt.

Jeg ønsker meg en kunnskapsminister som står opp mot kampen mot mobbing!

Jeg ønsker meg en kunnskapsminister som står opp mot kampen mot mobbing. Og ikke bare er på forsidene av avisene når det avdekkes alvorlige saker.

Tiltakene du har kommet med er ikke imponerende. Flytting av mobberen og bøter til skolene mener jeg er defensive tiltak som ikke vil løse den enorme utfordringen vi står ovenfor.

Kjære kunnskapsminister.  Jeg er også politiker, men nå snakker jeg ikke som politiker.  Nå snakker jeg som ei som har følt utfordringene på kroppen. Ei som har besøkt en rekke skoler de siste årene for å snakke med elevene, de som føler på utfordringene hver dag, de som kjemper seg gjennom hver eneste time, hver eneste skoledag. Hva sier de? De aller fleste sier: «Jeg vil ha noen som ser meg».

Kjære kunnskapsminister. Vet du at selvmord blant unge voksne er det som tar flest liv i Norge? Hverken trafikkulykker, overdoser eller kreft tar like mange liv som det selvmord gjør. Og det verste og beste med det hele er at DU kan gjøre noe med det.

Med respekt og melde, så mistenker jeg deg for å ikke ha satt deg godt nok inn i utfordringen. Hvor har du vært alle de gangene en sak IKKE har kommet på forsiden av avisen? Det finnes TUSENVIS av unge som hver dag sliter seg gjennom hverdagen, som med dagens forutsetninger ikke vil komme seg gjennom skolen og heller ikke ut i jobb. Noen blir dessverre  en del av selvmordsstatistikken jeg nevnte ovenfor.

Nå er det på tide å våkne kjære kunnskapsminister, og kjære alle andre politikere på Stortinget i Oslo. Det er på tide å se de unge der ute som sliter seg gjennom hver eneste dag, hver time og hvert minutt. Jeg savner engasjement, jeg savner tiltak og vilje til å gjøre noe.

Løsningen kunnskapsministeren har kommet med den siste tiden er langt fra bra nok.  Langt fra bra nok fordi man her ikke tar noe som helst ansvar. Enten skal man straffe skolene eller så skal man flytte mobberen. Altså, man skal ta tak i problemet etter det har oppstått.

Flytt mobberen sier du, kjære kunnskapsminister. Blir nå alt så mye bedre med å flytte problemet? Jeg mener svaret er nei. For ofte er det ikke en mobber alene, ofte opptrer disse i gjenger og ofte får man ikke avdekt hvem som mobber fordi vi har fått arenaer som sosiale medier hvor dette er vanskelig å oppdage.

For det andre er også ofte den som mobber en som har opplevd mobbing på kroppen selv og har funnet ut at dette er forsvarsmetoden som funker for han eller henne.   I ett hierarki tråkker man alltid nedover.  Med andre ord, å flytte mobberen vil ikke nødvendigvis hjelpe. Det er å fraskrive seg oppgaven som samfunnsutvikler og tilrettelegger for barn og unge.

Så til det andre forslaget ditt. Bøtelegging av skoler. Nok et bevis på at man skal legge ansvaret over på noen andre. Jeg kan til dels være enig at skolene må ansvarliggjøres. Men det gjøres ikke med bøter. Det må gjøres ved at skolene får flere ressurser til å følge opp elvene sine bedre. Færre elever pr. lærer. Først da får læreren mer tid til elevene. Skjemaveldet må også reduseres, mer tid til hver enkelt elev er løsningen.

Det må nå legges mer ressurser i kampen mot mobbing, mer ressurser inn i forebyggende arbeid. Vi må blant annet få fokus på kunnskapsbaserte mobbeprogram.  Over hele verden utvikles systematiske metoder for å håndtere og forebygge mobbing. Forskning som viser hva som fungerer må lyttes til, og lærere i skolen må få anledning til å drive forsøk på løsninger i samarbeid med forskningsinstitusjoner og de må lyttes til når de prøver å formidle hvor skoen trykker.

Vi trenger flere helsesøstre i både barneskolen, ungdomskolen og i den videregående skole. Elever med behov for noen å snakke med møter en lapp på en stengt dør, hvor helsesøster bare er tilstede 1 gang i uken. Det mobbeofre ofte trenger mest av alt er en åpen dør til en person som lytter og forstår. Det behovet er ikke kun på en tirsdag. Det behovet er der på helt andre tidspunkt også.

Rådgiverteam i alle kommuner er også en god løsning. Mobbeofre er en sammensatt gruppe, men de deler ofte et behov for informasjon om veien videre. Hverdagen kan ofte virke veldig låst. Et rådgiverteam i hver kommune med kompetanse innen spesialpedagogikk, psykologi og yrkesveiledning kan være med på løse floker og vise at fremtiden egentlig ikke er så dyster.

Vi ser også en kobling mellom at elever som sliter litt på skolen ofte er en utsatt gruppe for mobbing. Derfor må spesialpedagoger inn tidligere. Elever med stamming, dysleksi eller andre problemer som gjør at det er ekstra krevende på skolen, er ekstra utsatt for mobbing. Elever med spesielle behov må raskt hjelp.

Kjære kunnskapsminister. Med tiltakene du har foreslått fraskriver du deg et viktig ansvar. For at skolene skal være rustet til å ta tak i utfordringen, må du som øverste leder for barn og unge sin fremtid gi de en grunnmur å jobbe ut i fra. Å komme med forslag om bøter er noe vi kan komme tilbake til når de har grunnlaget de trenger for å gjøre jobben.

Så til en annen viktig ting. Foreldrene. Som foreldre har du et ansvar for å være et godt forbilde for ditt barn. Vær derfor forsiktig med hvordan du omtaler andre eller hvordan du skriver til og om andre på internett.

Utviklingen av sosiale medier har ikke bare fordeler med seg, det er også blitt en ny og attraktiv arena for mobbing. Ofte er det også vanskeligere å finne ut av dette som lærer. Derfor må det også i politiet legges ressurser ned slik at en kan ta tak i de mest alvorlige sakene her, og bevisstgjøre at det man skriver på nett også kan få konsekvenser.

Kjære kunnskapsminister. Det er på tide å se de som ikke blir sett.

Hilsen Sandra.

Dikterer og truer lokaldemokratiet!

I disse dager er det debatt om kommunenes inntektssystem. Kanskje ikke den mest sexye saken å lese om. Saken fremstår for de som ikke kjenner den veldig godt, som veldig teknisk.  Men den er egentlig ganske enkel. Det handler om at Regjeringen med Jan Tore Sanner i spissen nå skal straffe de kommunene som har bestemt seg for å ikke slå seg sammen ved å kutte i økonomiske overføringer.

Regjeringen har sendt forslag til nytt inntektssystem for kommunene på høring. Det nye inntektssystemet foreslår store endringer som vil medføre at det flyttes penger fra små og mellomstore kommuner til de største. Landets 10 største kommuner vil tjene 890 millioner kroner på omleggingen. Oslo får alene kr 415 millioner i økte inntekter. Ei slik omfordeling vil forsterke den uheldige sentraliseringa vi allerede i dag har i Norge.

Med dette forslaget vil alle kommuner mellom 10- og 20 000 innbyggere tape. Også svært mange kommuner med mindre enn 10.000 innbyggere vil komme tapende ut av dette. Det betyr mindre penger til eldreomsorg, skole og veibygging.

Både forslaget om å endre basistilskuddet, Nord-Norge- og Namdalstilskuddet vil svekke økonomien i de fleste nord norske kommunene. Å innføre et økonomisk skille mellom såkalt frivillig og ufrivillig smådriftsulemper, for å få til økt kommunesammenslåing, er uheldig. Kommunesammenslåing bør skje på frivillig basis og ikke med økonomisk tvang. 370 av 428 kommuner i Norge vil få nedgang i sine inntekter i det nye inntektssystemet.

Nå har 260 ordførere skrevet under et opprop mot regjerings forslag til nytt inntektssystem.  Mange av disse ordførerne føler at det nye inntektssystemet er et nytt pressmiddel fra Sanner for å få opp tempoet i kommunesammenslåingsprosessen til regjeringen. Det vi ser nå er at kommunesammenslåing blir til tvangssammenslåing basert på økonomiske trusler og utrygghet, og ikke på reell frivillighet og fakta. Økonomisk tvang er også tvang.

Høyre og Fremskrittspartiet vil presse fram kommunesammenslåinger mot kommunenes og innbyggernes vilje.  Statsråd Jan Tore Sanner gir klar beskjed til kommunepolitikerne som har sagt nei til sammenslåing om å starte prosessen på nytt, til og med i kommuner som har hatt folkeavstemning som sier nei til kommunesammenslåing ber han om at prosessen skal startes igjen. Dette er respektløst mot lokaldemokratiet i den enkelte kommune.  

Alt prat om lokalt styrte prosesser, styrket lokaldemokrati og frivillighetslinje,  endres nå i innspurten av kommunereformen. Senterpartiet har lenge advart mot at regjeringen planlegger å overstyre kommunale vedtak og lokale folkeavstemminger om den ikke får det som den vil. 

Anbefalingen til lokalpolitikere som trues er derfor å stå fast på hva de mener er til beste for innbyggerne i egen kommune. Regjeringen må ikke få diktere lokaldemokratiske beslutninger.  Dette er en trussel mot lokaldemokratiet og viktige desentraliserte grunnleggende tilbud for innbyggere i hele Norge.

 

Sandra Borch

Nestleder Troms Sp, Gruppeleder Troms Sp, Kommunestyrerepresentant Tromsø Sp

 

Hvor mange må dø for at mobbing skal bli tatt på alvor?

Det kommer nok dessverre flere dødsfall fordi problemet ikke blir tatt på dypeste alvor. Vi har nå sett flere triste skjebner som har mistet livet på grunn av mobbing. Dette er alvorlig, ikke minst for de det gjelder, men også for hele samfunnet.

Trond Giske og Torbjørn Røe Isaksen diskuterer hvilken regjering som har gjort mest for å bekjeme mobbing. En rekke stortingsrepresentanter tar opp problematikken rundt mobbing på facebook. Egentlig burde jeg være fornøyd for at tema blir tatt opp, men jeg klarer ikke være annet enn forbannet og irritert.

For det måtte altså enda et dødsfall til for at tema skal på politisk oppmerksomhet igjen. Det er ikke veldig lenge siden sist vi var vitne til et barn som tok sitt eget liv på grunn av mobbing. Det er tusenvis av andre unge gutter og jenter som sitter der ute i dag og kjemper en forferdelig kamp, en kamp om å føle seg god nok, en kamp mot kroppspress og en kamp mot egne tanker. Dessverre er disse kampene ofte et resultat av mobbing.

Jeg spør igjen. Kjære alle Stortingsrepresentanter, Statsråder og Statsminister!  Hvorfor må det enda et tragisk utfall til for at tema om mobbing skal bli tatt opp. Er det glemt igjen om to uker?

Jeg gir blaffen i hvilken regjering som har gjort mest eller minst for å bekjempe mobbing. Det er IRRELEVANT. Dette burde være et tverrpolitisk prosjekt, et prosjekt ingen bør være uenig i det blir brukt mye mer ressursser på.

Røe Isaksen mener mobberen skal bytte skole, jeg mener det vitner om et kunnskapsminister som ikke skjønner hva utfordringen er og hvordan mobbing ofte henger sammen. Ofte er det ikke bare en mobber, ofte er det gjenger. I enkelte andre tilfeller er faktisk den som blir mobbet også en mobber. Dette er et sammensatt problem. Og Røe Isaksen sitt forslag om at mobberen skal bytte skole er kortsiktig tenkt. Det er ikke en løsning på problemet, det er en flytting av problemet. Det må nå settes av ressurser på holdningsskapende arbeid på skolene og i samfunnet. Vi må få til sanksjoner mot de som ikke tar utfordringen på alvor. 

Et annet tiltak jeg mener er viktig å få til i alle fylker, er ressuser og etablering av mobbeombud. Et mobbeombud skal ivarta barn og foreldre som ikke føler de blir hørt av skolene, eller som ikke får den hjelpen de trenger. På denne måten får vi et uavhengig ombud som skal ivareta de som ikke blir tatt på alvor i sine bekymringer rundt sine barn på skolene.

Jeg har brukt de siste årene mine på å reise rundt på skoler i hele Norge for å nettopp ta opp kampen mot mobbing, for å dele mine erfaringer om hvordan jeg kom meg ut av det helvette. Selv har jeg mange ganger i ung alder tenkt på hva vitsen med å leve var. Jeg kjempet en knalltøff mental kamp hver kveld, hver gang jeg var alene. Men jeg vant over disse tankene, heldigvis. På alle skolene jeg har vært på har det kommet unge jenter og gutter bort til meg å stille fortalt meg om sine utfordringer. Hjerteskjærende. Jeg har enda daglig kontakt med mange av disse unge menneksene på facebook, for å høre hvordan det går, for å muntre de opp til å klare å takle hverdagen.

Vi har i dag også fått en ny og mer usynelig arena hvor mobbing drives. Internett. Og nettet er på hele tiden. Barn er på facebook, på snapchat, på instagram, på ask.fm...vi har ikke den villeste fantasti på hvor mye mobbing som faktisk foregår her. Samfunnet, foreldre, barn, idrettslag, lærere og medmennesker må alle her ta et ansvar for å forebygge mot mobbing.

Utfordringen rundt mobbing er enorm. Det er et økende problem, og jeg mener det kan være en av de største utfordringene Norge står ovenfor.

Nå må vi alle få opp øynene. Vi kan ikke bare vie debatten oppmerksomhet når det går så langt at noen dør. Et uskyldig barn, som ikke har klart å håndtere disse tankene er blitt nok et offer. Det er på tide å handle før flere liv går tapt! 

Videregående skoletilbud i Troms.

Vi har videregående skoletilbud i distrikts-Troms, det er ingen selvfølge, det er et resultat av politisk kamp.

Kanskje mange har glemt det, men det sitter nok fortsatt i minnet til mange. Den fylkespolitiske krigserklæringen fylkesrådet til Pia Svensgaard (Ap), bestående av Ap, Krf og H, sendte til store deler av Troms på slutten av 2013. De kom med forslag som gikk langt i å nedlegge videregående skoler og skolesteder som Skjervøy, Rå, Gibostad, Nordkjosbotn, Sjøvegan og Bardufoss, redusering av tilbud på mange av de andre skolene utenfor Tromsø. Det var ei distriktspolitisk krigserklæring mot livskraftige lokalsamfunn og kommuner, gjennomsyra av skrivebordssentralisering uten forståelse for hvilke dramatiske konsekvenser for ungdom, lokalsamfunn og framtidsmuligheter man ville forårsake.

De foreslo en sanering av det videregående skoletilbudet i store deler av fylket og Bjarkøyforbindelsen og Langsundforbindelsen ble skutt ut i det blå. Det er bare ett og ett halvt år siden.

Da reagerte folk over hele fylket med fortvilelse og forbannelse, og et langt på vei tverrpolitisk opprør mot den daværende politiske ledelsen i fylkeskommunen fosset fram mot fylkestinget i desember 2013.

På veien dit gikk fylkesrådet i oppløsning og et nytt politisk flertall utviklet seg hvor man slo fast at den desentraliserte skolestrukturen skulle ligge fast og utvikles, det tar vi i Senterpartiet vår del av æra for skjedde, Ikke fordi man hadde andre eller mere penger, eller ikke visste at det ville bli krevende, men fordi vi mente og fortsatt mener at det var rett og viktig for Troms, hele Troms.

Et av resultatene var at vår gruppeleder på fylkestinget, Ivar B Prestbakmo, sluttet som Ordfører og ble Fylkesråd for samferdsel i det nye fylkesrådet, fordi han og Troms Senterparti sloss for framtida til hele fylket og et desentralisert videregående skoletilbud.

En noe ekstraordinær politisk situasjon utløst av politiske forslag som ville undergrave en viktig grunnleggende politisk retning for fylket og dets innbyggere. Nemlig at fylkeskommunen og dets folkevalgte er til for innbyggere og samfunn i hele fylket, det være seg i Tromsø, Skjervøy, Harstad, Lenvik, Salangen eller Karlsøy. Senterpartiet i Troms vil alltid stå på for distrikts-Troms, ungdom og framtidstro. Senterpartiet er garantisten for at hele fylket blir sett, at vi fortsatt skal ha videregående skoletilbud i hele fylket. Selv om nå flere partier sier at de er enige med oss, så er det nå engang orginalen som er best, husk det.

 

Sandra Borch

3. kandidat Troms Senterparti

Norske beitedyr er mer utryddningstruet enn ulven! På tide å få skutt ulven i Østmarka!

Rovdyrpolitikk er alltid noe jeg har vært opptatt av. Og det er med fortvilelse jeg leser om ulven som herjer i Østmarka. Fortvilte matprodusenter, fortvilte foreldre og befolkningen som bor der lever i frykt for et ulveangrep. Jeg mener helt klart at det i slike tilfeller bør gis fellingstillatelse, når en ulv gjør så mye skade og er i klar konflikt med beitenæringen så bør det kunne gjøres unntak fra hovedbestemmelsen.
 
Som senterpartist og tidligere medlem i programkomiteen til Senterpartiet er jeg for fri jakt på ulv. Det finnes i dag ingen norsk ulvestamme. Dersom vi hadde hatt en særegen utrydningstruet norsk ulvestamme, hadde det vært lettere å forsvare strenge reaksjoner mot å ta ut nærgående ulv, men ulven i Norge er ikke norsk og på ingen måte utrydningstruet. Rapporten «Den skandinaviska vargen» finnes på regjeringens hjemmesider, og er en fagrapport om ulvestammen i Skandinavia. Den viser til hvordan ulven i Norge i dag ikke er en særegen stamme, men finsk-russisk ulv som har vandret inn eller blitt transportert til Sør-Skandinavia. Enkeltulver har blitt transportert fra nord til sør- Sverige for å forhindre innavl hos den finsk-russiske ulvestammen som er i ferd med å etablere seg. Vi velger i dag å bruke ressurser på en russisk ulvestamme som Nord-Europa er full av og som er i stor vekst, hvor norsk forvaltning ikke betyr noe fra eller til.  Biologisk mangfold er viktig ja. Både planter og dyr. Men man kan stille spørsmålet på en litt annen måte. Er ulven vi bruker ressurser på å få levedyktig her viktigere enn mindre kjente, men sjeldnere plantearter som er avhengig av beiting i utmarka? Det er en veldig viktig del av det biologiske mangfoldet, og vi ser dessverre at det ikke akkurat er blitt flere beitedyr med årene. Om det er noe man bør være bekymret for når det kommer til biologisk mangfold så er det mangel på beitedyr.

 
Den norske utmarka er full av insekter, sopp og engplanter som er avhengig av grasetere som sau og storfe for å overleve. Over 300 arter på den norske rødlista er i dag truet på grunn av at sau og storfe slutter å beite i utmarka. Årsaken til dette finner vi i den evolusjonære utviklingen i Europa mens Norge og Skandinavia var dekket av en iskappe under istiden. Europa var ikke en tett, sammenhengende urskog men hadde innimellom lysåpne sletter med grasmark. Europas store grasetere, som blant annet europeisk bison, urokse og visent, skapte dette lysåpne landskapet hvor engplanter, sopp og insekter tilpasset seg vedvarende beiting av muler som klipper gresset rett av gjentatte ganger, av tunge tråkk laget av klover og av husdyrgjødsel. Europas grasetere fulgte ikke med til Norge da engplantene, insektartene og soppartene spredte seg nordover da iskappen smeltet, men jordbrukerne som vandret inn i landet for 6000 år siden hadde med seg sau, geit og storfe som husdyr. Det er husdyrene som har sikret leveområdet for disse artene i Norge. Ved introduksjon av ulv vil det ikke lenger være mulig å ha sau og storfe på frittgående utmarksbeite. Ulven truer faktisk det biologiske mangfoldet.


Jeg har ikke noe mot at en eller annen ulv dukker opp i blant turgåere i Østmarka av og til. Men problemet er at hvis ulvestammen skal være bærekraftig i Norge mener ekspertene at vi burde ha 300-500 ulv. I dag har vi rundt 30-50 ulver, det skaper veldig store utfordringer for mange som driver med matproduksjon. Hvis vi ønsker å produsere mer mat i Norge, basert på norske ressurser, må vi prioritere, og da velger vi i Senterpartiet å prioritere norsk matproduksjon foran å importere finsk-russisk ulv for å bygge opp en norsk ulvestamme.
 
Enkelte argumenterer med at vi gjennom Bernkonvensjonen er forpliktet til å ha en ulvebestand i Norge. Dette er tull. Det slo også Oslo Byrett fast i en dom fra 2001. Bernkonvensjonen ble slått fast at den ikke kan forstås dit hen, at den forplikter Norge til å ha en egen ulvebestand. Retten fant at bestandens overlevelse må bedømmes i forhold til den svensk-norske bestand, og dermed ikke bestanden i Norge isolert. Norges internasjonale forpliktelser er ingen hindring for å felle ulv i Norge, så lenge en sør-skandinavisk bestand består.
 
Jeg mener norsk matproduksjon er viktigere enn å prøve og få ulven til å bli levedyktig i Norge. Det biologiske mangfoldet består ikke bare av ulven, vi har mange planter som er avhengig av beitedyr. Ulvedebattantene har dessverre klart å få denne debatten så svart/hvit som de vil, det er med på å Senterpartister til å høres ut som ulvemordere. Men nei, vi er opptatt av norsk mat, av en forsvarlig rovdyrbestand, av det biologiske mangfoldet, men vi har skjønt at det består av mer enn bare ulven. Derfor håper jeg nå ulven som herjer i Østmarka blir skutt, etter all skade den har gjort. 
 

Sukker - en av våre verste fiender!

Debatten rundt mitt utspill om at sjokolade bør bli dyrere har mildt sagt tatt av. Hovedbudskapet mitt var og er fortsatt at avgift på usunn matvarer bør økes samt gjøre sunne matvarer billigere. Jeg har aldri tatt til ordet for å forby sjokolade slik enkelte prøver å fremstille det. Jeg har heller aldri sagt at jeg tror det alene vil føre til at utfordringene rundt at flere blir overvektige vil forsvinne. Men jeg mener det et viktig og riktig tiltak å øke avgift på sukkerholdige matvarer.

Jeg har også troen på at enkeltmennesket selv skal kunne ta selvstendige avgjørelser. Men samtidig mener jeg vi som politikere skal legge til rette for at det skal være billigere og enklere å være sunn.

Når over halvparten av Norges befolkning er overvektig er det på tide å legge til rette for løsninger som gjør det enklere å velge sunn mat, samt gjøre det enklere og billigere å trene.

Utfordringen i dag er at mange foreldre svikter i kostopplæring og ikke minst i det å være aktiv med barna. Dette er et ansvar du må ta som foreldre, få barna med ut på aktiviteter og ikke minst lær dem å spise sunt. Brødskive med nugatti bør ikke være greit å ha på brødskiva hver dag, O?boy som skolemelk er ikke melk! Det er melk med mye sukker!

Sukker er en av våre verste fiender, det gir større sjanse for fedme, type 2 diabetes, hjertesykdom, kreft og demens. Forebygging er viktig, det skal lønne seg å forebygge sykdom i stedet for å reparere. I mange tilfeller er man så uheldig at det heller ikke går an å reparere.

Mange har argumentert med at dette er et eget valg man selv må ta. Om man vil sitte på ræva hjemme å spise sjokolade så må man få gjøre det. Og jeg er utgangspunktet helt enig. Men man må også se saken i et større perspektiv. Dette handler ikke bare om enkeltmennesker og selvstendige valg, det handler også om våre fellese helseressurser. Det handler om tusenvis av hjerteinnfarkt og andre helseplager som kunne vært forhindret. Det er det vi som skattebetalere som må betale for.

At Mette Hanekamhaug prøver å vrangstille mitt budskap til å bare handle om denne lille sjokoladen får stå for hennes regning. Hadde hun lest hele innlegget hadde hun kanskje sett mer av helheten.

Politisk spill om uskyldige barn!

60 asylbarn som er sendt ut av landet får prøvd saken sin på nytt i Norge. Det er 60 barn som er godt integrert i det norske samfunnet, som snakker godt norsk og som som har vært her mer enn 4 år. Det er bra disse får prøvd sin søknad på nytt, men byttehandelen regjeringen gjør med støtte fra Krf og Venstre vil ramme mange barn som lever på flukt fra krig.

Fordi disse barna ble satt opp mot en kanskje enda svakere gruppe i samfunnet, nemlig de barna som er på flukt fra krig. Disse barna risikerer med den avtalen som Krf, Venste, Høyre og Frp har inngått å aldri få møte familie sin igjen. Avtalen rammer de svakeste i verden, barna som lever i frykt og flukt fra krig, bomber, sult og elendighet.

At partier med et verdigrunnlag for familier kan være med på en slik avtale skjønner jeg rett og slett ikke. Å drive et politisk spill med barn som hver dag kjemper for livet er så uverdig som du kan få det.

Flyktningers frist for å søke familiegjenforening med barn eller ektefelle, etter du har fått oppholdstillatelse, er i dag ett år. I avtalen har regjerningen redusert denne tiden til seks måneder, noe som ved første øyekast ikke virker så dramatisk i seg selv. Men faktum er det at mange sliter med å holde den fristen på ett år i dag. Søknaden regnes ikke som levert før den som befinner seg utenfor Norge fysisk har møtt opp på en norsk utenriksstasjon med sine papirer og søknaden. Det vil si at det som kan se ut som en enkel operasjon med søknad på nett, langt i fra er det. Mange land med uroligheter har ingen norsk ambassade eller konsulat pga sikkerheten. Da må familiemedlemmer vandre og sette livet til for å prøve å komme seg ut av landet. Er det barn det er snakk om, må foreldre først finne noen som er villige til å ta risikoen med å frakte dem ut av landet og det tar tid. Man overlater ikke barna sine til hvem som helst, og dette koster mye penger som også skal spares opp. Søknadsgebyret for familiegjenforeninger kommer i tillegg og er på 5900 kroner per voksen familiemedlem. Kommer du for seint til ambassaden med bare EN dag blir familieinnvandring avslått av UDI. Det sitter pr i dag utrolig mange barn og venter på å bli gjenforent med sine foreldre både i hjemland og i tredjeland. Mens de venter er de sårbare, og ofte må de leve i skjul og usikkerhet i ytterligere lang tid før sakene blir ferdigbehandlet.

KrF og Venstre kaller innstrammingene etter byttehandelen ubetydelige. Svært små endringer», svarte Hareide på spørsmål om hva de har måttet ofre i dra-kampen med Frp. «Oscar for politisk skuespill» sier Venstres Abid Raja. I realiteten er de enorme. Det handler om barn, om barn som lever på flukt fra krig.

Det handler ikke om kriminelle utlendinger slik et annet parti ofte prøver å definere personer som kommer utenlands fra. Dette handler om mennesker som hver dag lever i frykt for å dø enten av sult eller av krig.

Venstre og KrF har gått med på en avtale som i beste fall skyldes mangel på kunnskap, og i verste fall er et kynisk grep for å vinne en mediesak. Og Erna Solberg har stukket hodet ned i sanden i en av våre viktigste kamper globalt sett. Feigt.

Demokrati - ikke kupp!

Etter at Nationen slo opp et oppslag med en rekke faktafeil og uriktigheter om nominasjonsmøte og prosessen i Tromsø Senterparti følte vi for å forklare dette med egne ord gjennom et innlegg her. Dette er et innlegg skrevet av Marlene Bråthen, Sandra Borch, John Egil Ottosen og Wenche Skallerud i Tromsø Senterparti.

 

Det er framkommet en rekke påstander om kupp på Tromsø Senterparti sitt nominasjonsmøte den 19 desember. Vi vil derfor redegjøre for de faktiske hendelser på møtet og i forkant av møtet. Det møtte opp 63 medlemmer i alle aldre og fra alle fløyer i partiet. Lokallagsleder Ann-Sissel Enoksen skapte forargelse ved oppstarten av møtet. Hun forlangte skriftlige kvitteringer på betalt medlemskap etter 1. august. Medlemsregisteret til partiet eller elektroniske kvitteringer var ikke godt nok. Hun mente møtet hadde godkjent møteinnkallingen med hennes tolkning av hva en kvittering er. Møtet oppfattet dette som et kuppforsøk fra hennes side og hun måtte gi seg etter mer enn én times forviklinger. 


Nominasjonskomiteens leder la deretter frem ei liste, men sa ingenting om at Senterungdommen var utelatt fra å delta i dette arbeidet. Nominasjonsarbeidet ble ikke avsluttet før 16.desember. Da ble en liste presentert på et styremøte. Sandra Borch var da plassert på 9. plass, men ikke forespurt i forkant. Flere påpekte at et nominasjonsmøte like før jul var uheldig. Det første forsøket på nominasjonsmøte i september ble utsatt på grunn av en rekke formalfeil og svært uheldig møteledelse av Enoksen. Deretter ble det foreslått et tidspunkt som sammenfalt med Senterungdommens landsmøte. Etter protester, ble tidspunktet flyttet til 19. desember. Summen av dette skapte unødig mistillit mot Enoksen og ble oppfattet som forsøk på å unngå Senterungdommens deltagelse på nominasjonsmøtet. 


Et forslag om ikke å ha kumulerte plasser på lista ble vedtatt med 35 mot 28 stemmer. Deretter ble det lagt fram en alternativ liste. Ni av kandidatene fra nominasjonskomiteens liste ble også foreslått på den nye lista. Nils Aarsæther, Karita Hansen og Magni Sørensen ba om å bli strøket fra denne lista. Hvert tredje navn på den alternative listen var også foreslått på Enoksen-listen. Møtet ble preget av friske diskusjoner. Man kan forstå at Enoksen ble skuffet over ikke å bli renominert. Tidligere i høst ble det gjort forsøk på å lage ei liste med både Enoksen og Borch på toppen av lista, men dette ble avvist av Enoksen. Heller ikke nominasjonskomiteen ville ha med Borch på lista før hennes navn plutselig var på listen av 16. desember. 


Det ble fremmet forslag om utsettelse av nominasjonsmøtet, men dette ble nedstemt. Da det ble klart hvordan stemmegivningen ville gå, forlot Enoksens og hennes støttespillere møtet.


Nominasjonsmøtet var demokratisk og ikke et kupp som per definisjon er udemokratisk. Mange medlemmer har reagert svært negativt på Enoksens atferd i forbindelse med nominasjonsarbeidet. Likevel ville mange av oss hatt ei liste hvor også Enoksen var en del av de øverste plassene. Det virker som at nominasjonskomiteen og Enoksen for enhver pris ville utelukke Senterungdommen  fra enhver innflytelse på listen. De har ikke vært åpen for denne muligheten, men kun fokusert på Senterungdommen som sine fiender. Dette har mange av oss oppfattet som lite konstruktivt og stemte derfor for den alternative listen. Senterungdommen hadde heller ikke flertallet på møtet. Det var mange «vanlige» medlemmer som sammen med Senterungdommen ville ha en forandring.


Vi er ikke fornøyd med én representant i Tromsø kommunestyre. Senterpartiet vil ha flere representanter. Sammen med engasjerte senterungdommer ser vi fram til kommende valgkamp med fokus på politikk og gode løsninger.

 

Marlene Bråthen (26), 1. kandidat og styremedlem i Tromsø SP

Sandra Borch (26), 2. kandidat, fylkestingsrepresentant og styremedlem i Tromsø SP

John E. Ottosen (51), 3. kandidat og styremedlem i Tromsø SP

Wenche Skallerud (54), 4. kandidat og medlem av Troms fylkesting.

hits